Livets vei

Til minne om min kjære farmor, du er dypt elsket og dypt savnet!

Livet kan beskrives som en lang grusvei vi alle må gå.
Den er ikke alltid rett, ofte er den svingete og kronglete,
og vi møter ofte nye kryss med ulike retninger.
Så hvilken retning vi bør ta er ikke alltid opplagt,
det er derfor vi går sammen med mennesker vi elsker.
For det er disse menneskene som får oss til å se opp på den vakre himmelen,
og til å titte inn i skogen på de vakre blomstene.
De får oss til å stoppe opp å le høyt av hverandre,
og til å smile selv når det regner.
Alle vi elsker er spesiell,
og hver av dem har sitt unike syn å dele med oss på veien vi går.
Derfor har vi ikke råd til å miste en eneste en,
for uten blir veien vår smalere, tyngre og mørkere.
I dag er veien min mørklagt, dekket av tåke,
for jeg har mistet en av dem som gikk sammen med meg.
En av dem jeg elsker.
Veien er mindre beriket, mindre spennende,
grusen er mer grå og kald.
Jeg har stoppet opp og undrer på hvordan veien fortsetter.
Heldigvis har jeg andre som går tett inntil meg,
som gråter sammen med meg.
Så jeg er ikke aleine på veien, bare fattiere.
Sammen halter vi videre, prøver å finne en ny rytme i gangen vår,
på en vei som er blitt smalere.
Den trøsten vi har er håpet om at der veien ender venter de vi elsker,
som vi en gang mistet.

Helgen min

God helg alle sammen og kos dere masse :)

Endelig kan jeg sette meg ned,
å vite at jeg skal absolutt ingen sted.
Jeg kan hive beina på bordet med skoene på,
pustet tungt ut det er ikke noe jeg må.
Hodet er tungt og kroppen utmattet.
Er det rart helgen er så dypt skattet.
Kanskje blir det den deilige lyden av tven,
eller dunkende toner fra cden.
Jeg er fri til å slappe av,
fri fra ukens evige krav.
Så helt til fram mandagen kommer igjen
skal jeg spise chips og kanskje drikke med en venn.
Så hva skal du gjøre i helgen din?
Tipper den blir litt slik som helgen min :)

Vi finnes

Nå var det lenge siden jeg har vært innom her, men tenkte at det var på tide og komme med et lite dikt. Dette diktet er dedikert til alle :)



Vi finnes,
gjennom å bli elsket.
Gjennom å bli sett.
Gjennom å bli hørt.
Gjennom å bli verdsatt.
Men det glemmes så fort hvorfor vi finnes.
Ofte er det penger, status og berømmelsen som elskes
og i møte med alle ting
blir vi oversett.
Blir vi forsømt
Blir vi ensom
Blir vi så uendelig små
Så glem aldri hvorfor vi finnes.

Til neste gang vi møtes

Hei på dere herlige folk
Jeg har planer å legge ut en liten serie av dikt. Der hvert av diktene representerer følelser i besjeling.



Blikket vandrer sakte mot en grasiøs bevegelse.
Hun stirrer fasinert mot de lette skrittene,
mot den boblende og levende energien som ligger i hvert fotavtrykk.
Øynene hennes stirrer lengselsfult mot de flytende bevegelsene.
Så stanser skrittene foran henne, og et svakt ekko høres i bakgrunnen.
"Hvem er du"? sier en lattermild stemme.
En skygge glir over ansiktet hennes og tommheten dekker øyene hennes.
"Du glemmer meg hver gang" sier hun, og sukker frustrert.
"Kjenner vi hverandre"? to levende øyne stirrer granskende på henne, men det finnes ingen tegn til gjennkjennelse i dem.
" Jeg har savnet deg" sier hun lavt og ser trist ned på føttene sine.
Han smiler mens han ser på henne som et spørsmålstegn.
"Jeg skulle ønske du alltid var her" sier hun.
" Jeg er her nå" sier han og ser seg rundt.
Hvorfor er det slik at han alltid kommer fort og lett som en spinnende virvelvind.
Mens hun alltid sakte må snike seg fram?
Bygg minner til jeg kommer igjen så jeg aldri glemmer deg, tenker hun bedrøvet.
"Farvel" sier hun.
"Farvel" sier han.
Til neste gang vi møtes kjære glede, tenker sorgen når hun forsvinner.

En gang til

Hei nå var det en stund siden jeg hadde lagt inn noe her ser jeg. Tror resten av påskekrimmen får vente.
Legger ut et dikt dedikert til oss alle, et dikt til ettertanke
<3



Kanskje alt du hadde var den ene dagen.
Ordene og handlingene skrives for alltid inn i det dypeste
i selve kjernen.
Du blir sittende å vente, vente på at du skal få en sjanse til.
Men dagene flyter forbi og ingenting forandres.
Så kommer løgnene
for ordene,
for handlingene.
Du prøver å flykte en siste gang
i håpet om at det finnes en sjanse til,
men inners i deg vet du sannheten
Minnet flyter sakte rundt i kroppen
og hvisker om det som har skjedd.
Den hvisker
om ensomheten,
om tomheten.
Drømmen om å flyte vektløs avsted slår deg hardt og brutalt mot jorden,
dagen sklir forbi.
Det finnes ikke alltid en gang til.
Sakte innser du det finnes kanskje bare en sjanse.


Skal legge ut noen dikt i løpet av de nærmeste dagen. MAsse <3 til dere alle

Påskekrim a la Tonje, del 1 !

Her Kommer Litt Påskekrim å kose seg med:)
Som alltis med noveller som er skrevet i farta, mens jeg sitter her på maskinen,inne i bloggen, skrivefeil følger :)



Navnet er Henrik, Henrik Mørk. Han stod foran speilet i gangen og øvde på hvordan han skulle presentere seg. Litt for lys stemme, avgjorde han. Han prøvde igjen. Henrik Mørk, til tjeneste madam, sa han med mer fulde i stemmen. Han prøvde å blunke førtent, slik Truls alltid gjorde, når jentene gikk forbi. Det så ikke helt slik ut som når Truls gjorde det, måtte han ærlig innrømme. Han måtte få Truls til å vise ham trikset med blunkingen. Truls kom jo i morgen for å ta ham med å hande i butikken, tenkte Henrik fornøyd. Henrik Mørk, du har sikkert hørt om meg, sa han til speilbilde sitt. Denne gangen ble stemmen hans litt skingrende. Fanken også, han prøvde på nytt, men en dyp stønning fra naboleiligheten ødela mojoen hans. Fru Reinertsen hadde besøk av den Italienske playboyen igjen. Italieneren var sikker 20 år yngre enn fru reinertsen som nå var begynt på sitt 62 år. Vel det er ikke min sak hva de gjør, men de kunne vel la være å lage så voldsomme lyder, tenkte han irritert. Det eneste positive med hele affæren var at han nå visste at klokken måtte være sånn omtrent 3 på formiddagen. For det var alltid i 3 tiden stønningen pleide å begynne, og slik hadde det vært i fem måneder nå. Hver eneste mandag og annen hver torsdag, holde de på som to idioter. Folk var skrullete, tenkte han. Jeg er glad jeg ikke trenger å tenke på slike ting. For det var ikke tid til slike sysler for en ekte dektektiv, sa han til seg selv, mens han studerete profilen sin i speilet. Magen var kanskje litt mer lik en vaskeball enn et vaskebrett, og håret var begynt å falle av på toppen. Vel han var kanskje ikke ung lengre og han hadde kanskje ikke klart å oppnå den store drømmen om å bli en ekte dektektiv enda. Slik som Poiret var. Men hvis man la litt godvilje til kunne han kanskje minne litt om nettopp Poiret? Det var i hvert fall noe. Manken hadde ledd av ham når han sa det. Men hva visste vel det berusede kvinnfolket uansett, tenkte han irritert. Jeg tror kanskje jeg kan spare til bart akkurat slik Poiret har, for da ville kanskje Manken innrømme at hun hadde tatt feil. Han tvilte litt på det, men det var mulig. Stønningen ble høyere og flere gisp gjallet i veggen. Han gikk inn på det lille kjøkkenet sitt. Sosialleiligheten var ikke mer enn 35 m2, men det var akkurat nok plass til ham. Manken klaget alltid over at det kun var en stol til ham, men det var slik han likte det. Møbler og ting kun til en. Minimalisme var det de kalte det. Jeg følger moten vet du, sa han alltid til henne. Men hun begynte alltid å fnyse på nesen, når han sa det. Du ville ikke kjent igjen hva mote var om det så bet deg i baken, sa hun og tok en stor slurk av ølbokesen hun hadde i hånden. Manken hadde alltid en ølboks i hånden, hvis ikke hadde hun en røyk, men aller helst hadde hun begge deler. Han helte opp i en kopp kaffe fra kannen. Lurer på hva som skjer i byen i dag? tenkte han og skrudde på politiradioen. Det suste litt før han fant riktig frekvens. Noen snakket i andre enden, trafikk kontroll ved puddefjorsbroen, hørte ham. Han lukket øynene og forestilte seg at han var der i politibilen. Førerkort takk, sa fantasi værsjonen av ham, nå så han faktisk helt lik ut som Poiret. En skjelven hånd rakk fram et førerkort. Beklager herr dektektiv,sa en unnskyldene stemme. Knitringen fra radioen avbrøt tankene hans. Han tok resten av kaffen i en stor slurk. "Ding, dong" dørklokken ringte like høyt som alltid. Per stod i døråpningen. Jeg tok med en grandis, stammet Per fram. Han nikket til svar, du får komme inn da. Per var nesten to meter høy og tynn som en syl. På grunn av høyden, var det ofte han måtte bøye seg ned. Så i forhold til Henrik sine 165 cm raget, han langt der oppe. Per gikk inn og hev av seg skoene. Han så nevøen til fru Reinertsen banket på døren hennes før han lukket igjen ytterdøren. Det var en stund siden han hadde vært her. Hva var det den skurken ville nå da? tenkte Han. Kommer du Henrik? Per ropte fra kjøkkenet. Skrur du på filmen? ropte Per. Henrik gikk bort til videomaskinen og skrudde på. Mr og Mrs Smit. Det var yndlingsfilmen til både ham og Per. Per kom ut med grandisen når den var ferdig, han hadde med seg en stor flaske med coca-cola og to glass. Siden Henrik alt hadde enerett på stolen, måtte Per nøye seg med å sitte på gulvet som vanelig. Så hvordan var det på jobben i dag? spurte han, Per. Det samme som alltid, svarte Per. Per jobbet på torofabrikken. Han var en rein mester i å pakke ting i esker. Henrik hadde fått blitt med flere ganger og sett på. Han hadde til og med fått prøve selv, men det var ikke for hvem som helst hadde Han fort skjønt. Per skrudde på filmen og de ble sittende å spise i stillhet. Angelina var uten tvil det vakreste kvinnfolket på jorden. Det var han og Per helt enige i. Nesten hver kveld når han la seg for å sove, fantaserte han seg at han var brad pitt, super spinone og Angelina var hans kvinne. Fru Reinertsen og nevøen begynte å krangle en halvtime inn i filmen. så høyt at hele filmen gikk i dass. Så Per gikk hjem til seg etter en liten stund. Vi snakkes i morgen stammet han og forsvant. Først 3 timer seinere ble det stille hos fru Reinertsen. Henrik brukte resten av kvelden til å følge med på politiradioen. Først klokken 10 om kvelden, gikk han og la seg. Neste morgen regnet det ute og himmelen var tung. Han sukket, og så ned på klokken. Den var halv 2. Truls var sein, som alltid. Vel han hadde jo ikke noe bedre å ta seg til enn å vente uansett. Først en halvtime etterpå ringte Truls på døren. Er du klar? La oss stikke ned på Icaen, så tar vi en tur etterpå, sa Truls. Truls var sikkert 10 år yngre enn Henrik, nærmere 35 eller noe i den dur. Men han var virkelig en pikenes jens, lyse lokker og en atletisk kropp. Itillegg var han flink til å snakke med jentene og han kunne omtrent alle sjekkereplikkene som fantes. Henrik, tok på seg sjøstøvler og den mørkeblå regnjakken sin. Fru reinertsen og de to venninnen hennes stod i døren til leiligheten hennes da de kom ut. De så sinte ut, alle som en. Han er min, sa fru Reinertsen hissig. Nei, jeg traff han først og jeg har så visst ikke tenkt å gi slipp på ham, nærmest freste fru Lines. Vel, han sa at det var meg han elsket høyest, sa fru Emiliensen like fornærmet som de andre. De stanset fort samtalen når de oppdaget oss. God dag damer, sa Truls lett og smilte sjarmerende til dem, når vi gikk forbi. De nikket kort til svar. Vi gikk fort nedover trappene mot utgangen. Jeg hørte fru Reinertsen si et sint farvel til venninnen og så smalt døren hennes igjen. Like greit å komme seg vekk. Handlelisten var kort denne gangen og etter å ha vandret en tur rundt i størket gikk vi tilbake til blokken. Men flere mennesker var samlet rundt blokken og gulesperringer sperret igjen inngangen. Flere politimenn og biler stod rundt. Hva er det som skjer her da? Truls så spørrende inn mot blokken. Henrik, dere er du. Manken kom halveis sjanglende mot oss. Er det i dag Truls kom? sa hun. Vet du hva som har skjedd? spurte Truls. De sier at fru Reinertsen er blitt drept, sa Manken og tente i seg en sigarett. Du vet de der ikke er bra for deg, sa Truls. Manken bare hipset på skuldrene som et tegn på at hun ikke brydde seg. Blikket til Henrik var som limt fast i politimennene. Var det virkelig skjedd en forbrytelse? Også rett i næheten av ham. Det måtte være et tegn, tegn på at han endelig ville få sin sjanse som dektektiv,tenkte han med stjerner i øynene. Så med ett kom datteren til fru Reinertsen springende, hun så mildt sagt hysterisk ut. Egentlig litt merkelig, tenkte han. Hun og mannen var skjelden innom og hvis de en gang var innom, pleide fru reinertsen alltid å gråte i flere timer etterpå. Mens nå så hun mest ut som en knust datter, selv om tårene med ett virket falske. En av politimennen kom bort til henne og geleidet henne bort til en av politibilene. Hvem er dere? En politimann stilite seg foran. Navnet er Henrik, Henrik mørk, sa han.

Klokkene ringer

Kirkeklokkene ringer og barneskrik høres.
Glade mennesker kommer samlet ut døren.
Han ser ned på klokken sin,
tiden er ennå ny, tenker han og smiler fornøyd.
Så ringer klokkene igjen og to mennesker kommer ut.
Øynene deres lyser mot hverandre,
og han kan nesten høre hjertene deres banke i takt.
Han ser enda en gang på klokken sin,
tiden går fort tenker han.
Klokkene ringer igjen, slagene fra dem er overdøvende.
Så senker stillheten seg,
og han ser triste øyne stirre opp mot himmelen.
Han ser ned på klokken sin,
den er stoppet, tenker han og sukker tungt.
Så går livet videre.