Forglem meg ei

En gang var det jeg som blåste på såret ditt,

du som for alltid bor dypt inni hjerte mitt.

Jeg visste hvor smilet og latteren din lå

og hvilken kronglete vei du valgte å gå.

Å når du var trist, sint eller lei,

elsket jeg uansett hele deg.

Du må ikke glemme alt det jeg engang var

den du kjente er nå alt det jeg har.

For selv har jeg glemt både minner og år

og du er nå den som må blåse på sår.

Nå er det du som må finne mitt smil,

du som må gå tankefull mil etter mil.

Å se min tårer som jeg ikke får frem

og forstå når jeg skriker at jeg ikke er slem.

For jeg er her ennå, kanskje litt puslete, redd og så liten,

men hjerte mitt banker selv om jeg er ganske sliten.

Nå er det min tur å hvile på deg,

være mine øyne og vis meg min vei.

Hør mine lyder og forstå den smerten som er her, 

for jeg har miste meg selv, og den jeg egentlig er.

Så lov meg, forglem meg ei,

 å la meg få leve dypt inni hjerte hos deg.