Forglem
meg ei
En gang var det
jeg som blåste på såret ditt,
du som for alltid
bor dypt inni hjerte mitt.
Jeg visste hvor
smilet og latteren din lå
og hvilken
kronglete vei du valgte å gå.
Å når du var
trist, sint eller lei,
elsket jeg
uansett hele deg.
Du må ikke glemme
alt det jeg engang var
den du kjente er
nå alt det jeg har.
For selv har jeg
glemt både minner og år
og du er nå den
som må blåse på sår.
Nå er det du som
må finne mitt smil,
du som må gå
tankefull mil etter mil.
Å se min tårer
som jeg ikke får frem
og forstå når jeg
skriker at jeg ikke er slem.
For jeg er her
ennå, kanskje litt puslete, redd og så liten,
men hjerte mitt
banker selv om jeg er ganske sliten.
Nå er det min tur
å hvile på deg,
være mine øyne og
vis meg min vei.
Hør mine lyder og
forstå den smerten som er her,
for jeg har miste
meg selv, og den jeg egentlig er.
Så lov meg, forglem
meg ei,
å la meg få leve dypt inni hjerte hos deg.
