Dette diktet er skrevet til min kjære bestefar og til alle mennesker som er, eller har en de elsker som er dement:
I dag glir forbi
I morgen er over
Jeg sitter igjen
Jeg er kald, men jeg vet ikke hvorfor
glad som fisken i fiskebollen
uvitende glad
hjelpeløs glad
fanget glad
men hvem
hvem er jeg?
Helt alene som tomflaskepost
dagen flyter på havet og vannet dekker
mine minner
min historie
er dette alt
alt jeg fikk
alt jeg er
alt som er igjen
for alt jeg gav?
hvorfor har de glemt meg
bare fordi jeg glemmer meg selv
den ingen kan se
men hvorfor
hvorfor er jeg her da?
satt til side hengt på veggen som et bilde
som en kjolen som gjemmes lengst innerst i skapet
jeg er som treet i vintervinden bart, blottet for alle som går forbi
men uten fargeprakten sommeren forlot
uten den hva er jeg da?
hva er igjen?
ensom i sengen
aleine i stuen
hvorfor må jeg
hvorfor akkurat jeg
være dette mennesket
Hei. Godt nytt år!
SvarSlettEt veldig dunkelt og konkret dikt. Det virker litt ekkelt å vrenge seg inn i demente sin verden for å skrive fra deres synspunkt. Hvordan var den opplevelsen?
Som sykepleier opplever man mange i ulike stadier av demens. Man blir på en måte deres øyne og ører. Men det var først når jeg stod på andre siden som pårørende jeg innså hvordan det virkelig føles. Det å vite hvordan personen har vært som helt frisk, til å bli til en man ikke lengre kjenner. Det er alltid tris når noen blir syke, men det er aller tristet når de ikke lengre vet at du er der for de.
SvarSlett