Livets vei

Til minne om min kjære farmor, du er dypt elsket og dypt savnet!

Livet kan beskrives som en lang grusvei vi alle må gå.
Den er ikke alltid rett, ofte er den svingete og kronglete,
og vi møter ofte nye kryss med ulike retninger.
Så hvilken retning vi bør ta er ikke alltid opplagt,
det er derfor vi går sammen med mennesker vi elsker.
For det er disse menneskene som får oss til å se opp på den vakre himmelen,
og til å titte inn i skogen på de vakre blomstene.
De får oss til å stoppe opp å le høyt av hverandre,
og til å smile selv når det regner.
Alle vi elsker er spesiell,
og hver av dem har sitt unike syn å dele med oss på veien vi går.
Derfor har vi ikke råd til å miste en eneste en,
for uten blir veien vår smalere, tyngre og mørkere.
I dag er veien min mørklagt, dekket av tåke,
for jeg har mistet en av dem som gikk sammen med meg.
En av dem jeg elsker.
Veien er mindre beriket, mindre spennende,
grusen er mer grå og kald.
Jeg har stoppet opp og undrer på hvordan veien fortsetter.
Heldigvis har jeg andre som går tett inntil meg,
som gråter sammen med meg.
Så jeg er ikke aleine på veien, bare fattiere.
Sammen halter vi videre, prøver å finne en ny rytme i gangen vår,
på en vei som er blitt smalere.
Den trøsten vi har er håpet om at der veien ender venter de vi elsker,
som vi en gang mistet.