Den hvite sommerfuglen

En skinnende hvit sommerfugl flyr over henne,
hun stirrer fasinert mot lyset den danner.
Så tar panikken henne, og alt hun vil er å kommer seg vekk.
Det  er som sommerfuglen hører tankene hennes,
så flyr den videre med bløte vingeslag.
Hun ser det vakre lyset forsvinne.

”Hvor skal den”? Tenker hun og smyger seg etter.
Den hvite sommerfuglen stanser på en liten hvit blomst.
”Vent på meg” roper hun mot sommerfuglen,
men den blir skremt av ordene hennes
og flyr videre inn i måneskinnet.

”Kom tilbake” skriker hun etter den.
 Hun løfter hendene sine fortvilet mot den mørke nattehimmelen,
mot sommerfuglen.
Til hennes overraskelse lander sommerfuglen mykt i hendene hennes .
Igjen tar panikken henne og slører til synet hennes.
Hun klarer ikke se skjønnheten i sommerfuglen.
Hun blir skuffet.

” Gå vekk”, sier hun
og rister sommerfuglen ut av hånden.
Sommerfuglen letter og flyr videre inn i natten.
”Kom tilbake” sier hun trist, når den forsvinner inn i mørket.
”Ikke la meg bli aleine”, sier hun,
 tårene drypper nedover brystet hennes.
”Jeg mente ikke det jeg sa”, roper hun fortvilet inn i mørket.

Hun løper inn i mørket der sommerfuglen forsvant.
En stor elv sperrer veien for henne.
Panikken brer seg i henne,
hopper hun ut i elven.

Vannet er kaldt som stål mot kroppen hennes,
men minnet om den hvite sommerfuglen dukker opp.
Hun lengter etter det.
Som et slør av tåke sklir ensomheten sakte gjennom vannet,
på leiting etter den hvite sommerfuglen.